Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

Vi skal ikkje sove bort sumarnatta

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
|: under dei lauvtunge tre. :|

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
|: som kruser med dogg vårt hår. :|

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
|: til fuglane lyfter veng. :|

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry. :|

Geirr Tveitt  og  Aslaug Låstad Lygre

Dess meir den vesle hønsa vår er vaken, dess mindre bloggar eg. Håpar det snart rettar seg! 

Ensomheten

En som het En 

kom krypende opp fra vannet 

da sola gikk ned 

og la seg stille ved føttene mine. 

Alle badegjester forsvant 

med bager og baller i støvete biler. 

Mørket senket seg, skyene samlet seg, 

luften ble kjølig. 

En som het En sa ikke noe, 

men krummet seg inn mot meg. 

Tunge regndråper sa  

at jeg måtte ta 

en som het En 

med meg hjem. 

Annie Riis

Hvem sa . . .

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Visdomsord

Nok eit kjøleskapsdikt.

Magnetane "Snakk litt med kjøleskåpet" inneheld ord og

utrykk henta frå Olav H.Hauge og Geirr Tveitt.

Hauge er min absolutte favorittdiktar, ingenting

kan slå måten han skriv på.

Eg elskar den gamle nynorsken han brukar,

og fell heilt i stavar når eg les ord som

um, haustsoli, stjernor og attum.

Ein dag skal eg gje dykk eit nytt Hauge dikt,

det er viktig å frelse flest mogleg!

Dikt for dagen

direkte frå kjøleskapsmagnetane mine. 

8 år med lukke

Lykke

Hva lykke er?

Gå på gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekravene om råd,

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

-Inger Hagerup -

Til Vladivostok

Der andre babyer sovner i Sinsen-krysset

vræler du hele veien til Vladivostok

Men jeg vil ikke ha noen andre

Jeg kjører med deg helt ut dit hvor ingen forstår meg

Det er ikke til  å tro

Det er lissom ingen grenser, men så er de der likevel,

og jeg må like forbanna stoppe

og bevise hvem jeg er

Du vet det lenge før meg

Der andre mødre går på tur bak en vogn,

leser jeg kart og lærer russisk

Cahthrine Grøndahl

Velkommen til Nederland..

Jeg blir ofte spurt om å forklare

hvordan det er å ha et handikappet barn,

for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen

 til å forstå hvordan det er,

slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

Når du venter et barn,

er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia.

Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer.

Colloseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia.

Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk.

Alt er veldig spennende!

Etter måneder med ivrig forventning

kommer endelig dagen.

Du pakker kofferten og drar avsted.

Flere timer senere lander flyet.

Flyvertinnen tar mikrofonen og sier,

“Velkommen til Nederland”

“Nederland?!” sier du.”Hva er det du sier, Nederland?

Jeg hadde bestilt tur til Italia!

Jeg skulle vært i Italia nå.

Hele livet mitt har jeg drømt om å få reise til Italia.”

Men det er en endring i flyets rute.

Du har landet i Nederland og der er du nødt til å bli.

Det viktigste er

at de ikke har tatt deg med til et forferdelig sted

fyllt med nød og sykdom.

Det er bare et annet sted.

Så du må gå å kjøpe nye guidebøker.

Og du må lære et helt nytt språk.

Og du vil bli nødt til å møte en hel del mennesker

som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er et annerledes sted.

Det er roligere enn Italia,

ikke så flott som Italia,

men når du har vært der en stund

og du har fått pusten igjen,

ser du deg rundt…og du begynner å legge merke til

at Nederland har vindmøller.

Og Nederland har tulipaner.

Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt

med å reise frem og tilbake til Italia,

og alle skryter av hvor fabelaktig flott de har hatt det.

Og for resten av ditt liv kommer du til å si:

“Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også.

Det var det jeg hadde planlagt.”

Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte,

fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

Men hvis du tilbringer livet med å sørge over

at du ikke kom til Italia,

vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ved Nederland.

Emily Pearl Kingsley

Takk til Linda som gav meg dette diktet.

Me nikka gjenkjennande.

Et eventyr

Det var en gang en konge og en dronning

som ønsket seg en prinsesse

Langt om lenge kom du,

og landet fløt over av melk og honning

biene sang i gresset!

Nei, det var ikke et eventyr

Det var en tid da honning var forbudt,

bier farlige,

og etterspørselen etter melk

vokste like inn i himmelen med deg

Jo, det var et eventyr

Vi hadde fangene fulle av nye rim og regler

Så mye ga vi bort: Halve kongeriket, hele tiden

Så mye fikk vi igjen: Hele deg hele livet!

Cathrine Grøndahl

Det er den draumen..

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H.Hauge

I dag gjev eg dykk eit av dei vakraste dikta eg veit. Eg les det no og då, det gjev meg håp. Håp om betre tider, og håp for framtida.

Takk, Olav!

Høyrde du?

Eg er glad du ikkje ligg

på det mest alvorlege

rommet,

tenkte eg.

Og plutseleg var du

der.

Høyrde du mamma kviskra deg

i øyra?

Me treng deg

Vakre, vesle du

Kviskra,

me treng deg.

Vakre, vesle du.

Så nær..

Korleis kjendes det?

Du var så nær. Såg du lyset

i enden av tunnelen?

Var det slik dei seier?

Kan du framleis

hugse noko av det?

Tankar på tbanen..

Eg står med beina planta

midt i fjoråret

Den lukkelege tida før

og krisa etterpå

Eg kjenner etter

Eg må det