Det byrjar kjennes noko typisk.
Kvardagen har byrja å betre seg, maten går ned i magen i staden for ut på golvet, så vesla veks og strekk seg i lengde og breidde. Søvn er litt varierande, men går stort sett greit. Eg slappar meir av og gledar meg over den vakre, vesle jenta mi. Då skjer det. Sjølvsagt.
Det hender eg lurer på om me aldri skal kome ovanpå. Tre steg fram, to attende.
The story of her life.
3 kommentarer:
Foretår godt at det er slitsamt, men tre fram og to tilbake er tross alt eit fram totalt sett som også er noko å gle seg over.
Etter å ha lese dei fleste innlegga på denne bloggen, er dette inntrykket eg sit att med: Den vesle tulla su skriv så godt om er heldig som har fått deg og sambuaren din til foreldre!
Det verkar som de har tolt motgangen svært godt hele den vesle familien dykkar. Godt mot vidare!
Takk Strikkebesta.. Det var fint sagt, me prøver så godt me kan..
Legg inn en kommentar